LITT OM NAVNESKIKK

                                                                              « SÅNN VA DET FØR»

Fra vikingtida og fram te rundt 1870 har vi hatt den samma måten å oppkalle familiemedlemmer på . Fleire av dere lesere har kommi med forespørsel om detta emnet og det er et artig tema.

Jeg ska gi dere ei mulig familiegrein med denne navneskikken for å forklare.

Vi har datter, far og farfar i detta eksemplet. Vi tenker oss at dattera het Maren Gundersdatter. Detta betyr at ho er datter av ein Gunder. Denne faren het kanskje Gunder Jensen. Det igjen betyr at faren Gunder va sønn av ein Jens. Maren sin farfar het kanskje Jens Nielsen og da ein sønn av ein som het Niels. Denne Niels er da ein oldefar te Maren på farssida.

Denne navneskikken er på mange måtar ein tøff måte å hylle dem som har gått opp løypa før oss. Den seinare måten å føre etternavn på blei diskriminerende for kvinnfolka ! Dessuten blei det vanskeligere å finne ut av hvor gifte koner egentlig stamma fra. Jeg ska gi et eksempel.

Maren Gundersdatter het Maren Gundersdatter om ho va gift eller ugift med den gamle navneskikken. Med den moderne måten å føre familienavn på, druknar Maren i mannens slekt.

Vi tenker oss at vår Maren gifter seg i 1880 med Peder Jensen. Peder har tatt te seg den nye navneskikken. Peder sin far het kanskje Halvor Jensen. Peder skulle med den gamle navneskikken ha kalt seg Peder Halvorsen, men han heter altså nå Peder Jensen. Peder er da den som innfører Jensen som fast etternavn i denne Jensen ætta. 

I perioden mellom 1870 og 1900 skjer det ei stor forandring på navnefronten og åssen vi navngir nye familiemedlemmer. Heile befolkninga skrotar den gamle måten å ta opp sin fars fornavn som eget etternavn. Om vår Maren hadde vært ugift på denne tida, kunne ho ha finni på å kalle seg Maren Gundersen, i steden for Maren Gundersdatter. Men vår Maren gifter seg og blir « straffa» dobbelt opp! Ho heter nå Maren Jensen etter sin mann og tar inn sin svigerfars etternavn som sitt eget!

Denne nye måten å føre navn på førte dessuten te at det eksploderte i familiegreiner som het Jensen, Olsen, Nilsen, Hansen og så videre. Disse nye greinene av for eksempel Olsen-familiene hadde ein ting felles: De va ikke i slekt! Det va bare ein ting som redda oss mot å utarme etternavna, nemlig at vi tok plass- og gårdsnavn som etternavn. Ja, det er vel rettare å si at detta va ein videreføring av gammal skikk!

Folk oppdaga denne kjempetabba og gjorde noe med det. Jeg kan gi noen eksempler fra vår bygd. Vi fekk etternavnet Brugård som blei tatt opp i 1947 og her hadde familienavnet tidligere vært Bentsen. Høgvold som etternavn har vi fra 1952. Det er som andre nye etternavn fra denne tida tufta på tomtenavnet te familiens nye hus. Vesthagan blei utvikla mellom 1905 te rundt 1925. Her stammar familienavna Furuheim og Eide fra. Detta er bare noen få eksempler fra vårt område der tomtenavnet blei familiens nye etternavn.

                                                                     Gammal kjærlighet rustar ikke!

I den seinere tid har sikkert de fleste fått med seg ei nostalgisk bølge. Det er ein del yngre damer som har tatt opp den gamle navneskikken igjen med å ta inn farsnavnet som etternavn. Bente Hansen hyller kanskje sin far og skifter te Bente Eivindsdotter! For ein kar som er glad i historie synes jeg det er ein spennande trend! Kanskje Morten Mårdson kunne ha vært noe å tenke på?

Ein anna ting den nye skikken rundt 1870 og framover førte med seg, va at oppkallingstradisjonen blei meir og meir utarma. Mange mista rett og slett oversikt over hvilke navn som hadde vært i slekta. Eller skal vi heller si at folk begynte å velge fritt sjøl og at det kanskje va like greit?

I dag heter jeg Nyberg uansett hvor jeg skulle bu. Slik va det ikke før. Om vi tenker oss Maren Gundersdatter og mannen Peder Jensen på 1700 tallet, så va detta annerledes. Fornavn og etternavn va selvfølgelig fast, men vi kunne følge dem rundt i bygda og noen ganger te andre bygder. De kunne bu fem år på Hegna, så tre år på Plassen og ni år på Teigen. I verste fall blei de ført Verket. Da visste vi hvor Peder tjente te livets opphold, men ikke verksplassen de budde på. Stedet de budde på va altså ein del av navnet. Om de fløtta på seg, bytta de bare ut plass- eller gårdsnavnet.

                                                                  DEN UREGJERLIGE BOKSTAVEN «S»

Ein personlig tanke rundt alle etternavna som sluttar med endinga -sen: Dissa etternavna er i realiteten ein forkortelse. Etternavnet Hansen skrivas med ein s, men det skulle vært to! Navnet er ei forkorting av - Hans sin søn (eller son). Vi skulle altså skrivd detta etternavnet slik: Hanssen. I eldre tider het ikke sønner Hanssen. Vi hadde ein periode på 1800 tallet som de førte Hansøn, men i eldre tider og før dansketida, førte alle sønner seg med endinga -son.

Vi ser på andre etternavn. Gjermundsen betyr da opprinnelig Gjermund sin sønn. Olsen- navnet har som vi ser vært gjennom ei forkortning. Det skulle vært ført Olesen, men det har vi syntes vært litt tungvindt å si. Olsbrygge i Helgja er et eksempel på detta.

Vi konkluderer da med at alle mannsnavn som slutter med bokstaven s, skulle vært slik: Hanssen, Jenssen og Nilssen og så videre.

Andre mannsnavn som blei faste etternavn, men som ikke sluttar med bokstaven s, skulle skrivas med ein s som etternavn.

Blinde Peder Hansen på nedre verket, førte etternavnet sitt konsekvent med ein s. Handelssønnen Arthur førte etternavnet konsekvent slik: Hanssen.

                                                                             NAVNETRADISJONER

Ein ting juksa Peder og Maren ikke med, nemlig unganes navn. Her va det i utgangspunktet stramme retningslinjer. Den førstefødte blei som regel oppkalt etter noen på farssida. Tanken va fra gammalt av at farslinja va viktigast. Som hovedregel skulle oppkallinga være etter familiemedlemmer som va døde, men det va ikke heilt uvanlig at den det blei oppkalt etter levde. Nå kan det jo tenkas at oppkallinga va etter ei død oldemor og ikke etter ei bestemor som fremdeles va i live.

Prestane har også hatt si innvirkning på hva folk kalte ungane sine. I middelalderen hadde vi ein del navn som siden blei borte. Påvirkning uttafra gjorde at noen navn blei sett på som avlegs. Slik som i dag. Visse navn blei ikke regna for å være gode kristne navn. Ein del naturnavn som Bjørn og Ulv blei sett på som hedenske og kom siden te å forsvinne, i hvertfall fra vår bygd. Her har trolig prestane leda folk vekk fra disse gamle navna. Bjørn Valle blei født i Holla i 1914 av foreldre som kom uttafra. Han er den første med detta navnet i vår bygd, te tross for at vi da har nesten 200 år med dåpsprotokollar!

Prestane va ein viktig del av eliten og har forfordelt ungane te rike foreldre. Ein gammal skikk va at konfirmantane blei rangert etter hvor flinke de hadde vært. Studerer vi dissa listene ser vi at ungane født av rike foreldre alltid scorer høyt. Dette har vært ein regel uten unntak!

Var du ein « viktig» person i bygda, blei gjerne navnet ditt ført sirlig og klart ved alle kjerkelige handlingar. Det blei ført med store bokstaver og gjerne med strek under. Va du ein vanlig sliter, førte presten navnet ditt smått der det i utgangspunktet ikke va plass i kjerkeboka!

Det er også mange tilfeller der foreldreparet ga to søsken det samma navnet, feks Ingeborg. Dette va som ein følge av at navnet Ingeborg va viktig i slekta og at foreldra regna med at den første Ingeborg kom te å dø tidlig !

Om Peder gifta seg om igjen hvis Maren døde, va det uskrevne regler i dissa tilfellene. Skulle Peder og den nye kona få ei datter, skulle ho heite Maren etter Peder si første kone. Dette blei gjort i respekt.

Alle ungane måtte ikke ha navn fra slekta. Om familien hadde noen de stod i takknemlighetsgjeld te, va det vanlig å beære velgjøreren med oppkalling. Et eksempel ligger under utredninga for Bjelkebakken. Her ser vi kontoristen på verket oppkaller ein sønn i 1840 etter sin arbeidsgiver, Diderik von Cappelen. 

Forvaltaren på sagbruket te Aall het i 1814 Morten Bredsdorff. Detta året får han ein sønn og han får navnet Niels Aall Bredsdorff. Her ser vi at til og med etternavnet te velgjøraren blir tatt inn.

Fra Heisholt er det kjent at ein sønn fekk samma navnet som kongen i Danmark, Christian Frederich !

Her er det spekulert i at barnefaren skulle ha glømt hva gutten egentlig skulle hete og sa det første han tenkte! Heller har heisholtbonden vært royalist og hylla kongen som satt i Danmark.

                                                                    FRISLEPP INNEN NAVNELOVEN

Navn har vært mote gjennom historia. Vi har statistikker på hvilke navn som va  populære gjennom det forrige århundret. Da ser vi at det har vært trender med ulike navns popularitet. Så har det vært store geografiske ulikheter og navn som da kan knyttas te ulike landsdeler. Storpolitikk har hatt innvirkning på navngivninga. Rundt 1900 va Adolf et vanlig navn i Norge og Sverige. Etter 2. verdenskrig blei det slutt på bruken av detta navnet!

Nye navnereglar rundt år 2000 førte te at du kunne kalle deg nesten hva som helst. Radiomannen Espen Thoresen ønska å se hvilke navn som blei godkjent. Han fekk lov te å kalle seg Espen Thoresen Hværsaagod. Etter ei tid fekk han lagt på Takkskalduha !

Det va ikke bare i ulike landsdeler at navneskikken varierte. Heilt ned i de ulike bygdene kunne det være stor navnevariasjon. Med vår tidlige industrialisering med sagbruk og hammarverk fekk vi inn mange utlendingar te bygda vår. Disse har satt spor etter seg i kjerkebøkane og ved dåp. Mange het Laurits, Mogens, Clemmet, Sara og Johanne. Disse navna finner vi ikke i  Drangedal. I kjerkebøkane der finner vi navn som Stian, Terje, Asborg og Abraham. Detta er navn som er heilt fraværende i Holla. Med sterke navnetradisjonar blei visse navn begrensa lenge te bestemte bygder.

Blant døpte i Holla har prestane konsekvent ført farsnavnet te ungar født uttafor ekteskap. I Drangedal har skikken vært at jenta stod med denna «skammen» aleine. Barnefedrene er ikke ført i dåpsboka te de ulike prestane der.

                                                          DOBBELTNAVNETS TIDSALDER: 1870-1915

Med den nye navneskikken fra 1870 og framover kom det nye tankar om navngivning inn. Fra de store byane bredte det seg ein trend utover landet de neste 45 åra. Om dattera blei født i den største fattigdom på Kampen i Kristiania, kunne ho få et ganske så flott navn. Dattera fra Kampen het kanskje Margaretha Petronnelle Juliane Hansen!  I denne tida blei altså navna usedvanlig svulstige, ja rett og slett latterlige! Alle foreldre med respekt for seg sjøl ga ungane minst to fornavn! Detta va heller regelen enn unntaket.

Bygda vår blei heller ikke skåna for denna trenden. Marie og Theodor Sandbakken får ni ungar tidlig på 1900 tallet, alle med doble fornavn!

                                                                         MATEMATIKKENS LOVER

Jeg vil nå skyte inn noen fakta når det gjelder familie. Det hender vi hører noen si at «jeg har detta kjedet etter oldemor». Da må vi stoppe opp og tenke :

ALLE HAR 4 BESTEFORELDRE.

ALLE HAR 8 OLDEFORELDRE.

ALLE HAR 16 TIPPOLDEFORELDRE

SLIK DOBLER DET SEG FOR HVERT LEDD BAKOVER.

Dette betyr da at den som arva kjedet etter oldemor, har 4 oldemødre å velge i !

Om vi tenker oss at ein vi er i direkte i slekt med er født i år 1600, kan vi grovt anslå at det er 8-9 ledd fram te oss sjøl. Det betyr matematisk at du har 511 personer te som er like mye i din slekt, som den forfaderen du er så stolt av å ha finni i år 1600! Det er jo noe å tenke på!

I dag kan vi være upresise når vi omtaler familiemedlemmer. Mange sier bestemor og bestefar. Dissa har vi jo to sett av, så farfar og farmor og morfar og mormor  blir meir nøyaktig. 

Begrepet onkel eller tante blir enda meir unøyaktig. Før løste de detta på ein lur måte. Alle som va søsken te mora vår, var enten (morsøster) moster om det va ei dame og morbror om det var ein mann. På faren vår si side hette de da (farsøster) faster og farbror.

Vi har også to muligheter når det gjelder søskenbarn. De er nieser om det er jenter og nevøer om det er guttar.

Her vil jeg jo si at det viktigaste er at vi har et godt forhold te dissa ulike familiemedlemmene!

                                                                             LITT OM KALLENAVN

På atten- og nittenhundretallet va det vanlig med kallenavn. De kunne være forkortningar av det egentlige navnet om detta va litt tungt å si. Da va det kanskje foreldra sjøl som starta å kalle den håpefulle med et klengenavn. I andre tilfeller blei kallenavna te ved reine tilfeldigheter. Noen ganger kunne ungen sjøl ha problemer med å si sitt eget navn, om noen spurte. Da oppstod kallenavn som ikke ligna på døpenavnet.

Sjøl kalla jeg meg for Dætten som liten!

Noen fekk kallenavn utifra kroppslige attributter eller måten personen va på. Som oftest va dissa kallenavna satt i ein vennskapelig tone. Noen brukte likavel store deler av livet på å kvitte seg med dem!

Ein artig variant av kallenavn ska vi se på her. Detta er ekteparet Hanna og Peder Hansen på nedre Verket, eller Gamlebyen. Oppkalling kunne føre te at visse navn blei overrepresentert i et bestemt område. Detta førte te at «vår» Hanna kunne bli kalt for «Peder Hanna». Da visste folk at detta va Hanna på nedre Verket! Denna måten har vært brukt i muntlig tale og ikke så hyppig i det skriftlige. Trulig va detta ein eldgammal tradisjon.

Kallenavn va også vanlig gjennom heile middelalderen. De eksempla jeg har her gikk på det kroppslige. Utvalgte kunne få navnet Keik som et ekstra navn. Dette betydde at de gikk med stor svai i ryggen. Andre fekk navnet Kollr og dette er trulig ein variant av det tyske kallr, som innebar at de va skalla. Noen av disse kallenavna i middelalderen skulle følge visse ætter og blei siden navnet te ulike adelsslekter.

Fornavn har gjennom historia hatt både lang og kort levetid. Mange navn på 1100 tallet er heilt utradert 300 år seinare. Vi har sett at visse navn også kunne væra stedbundne. I dag er påvirkningane globale, ikke lokale. Forbilder for unge i dag kan finne på å kalle ungen sin etter byen som ungen blei unnfanga i. Får vi snart ungar som går rundt og heter Fjågesund eller Venterom? Jeg håpar ikke det!

Som mye anna her i livet er tradisjonar i stadig endring. Kanskje bør vi stoppe opp å bli litt meir stolte over både kulturen vår og ulike tradisjonar vi har med oss? Det kan gjøre oss mindre rotløse og meir trygge i livet i ein verden som endrar seg raskare og raskare. Vi ska også huske på det gamle uttrykket som sier at «navnet skjemmer ingen»!