BRUENE VED ULEFOSSEN OG ELVEKRYSSING I GAMMAL TID
Te alle tider har vi mennesker vært problemløsere. Vi laga tidlig båtar og flåtar for å krysse hav, sjøar og elver. Mennesket skjønte tidlig at detta va den enklaste måten å reise på. Vårt område har ikke vært noe unntak. Så lenge det har vært mennesker rundt norsjøbassenget, har enkle farkostar vært den foretrukne måten å bevege seg på.
Bruer og ulike typer av overgangar har mennesket plundra med så lenge vi har vært fastbuande. Fuktige partier har fått påfyll av egna materialer, slik som stein og stokkar i ulike størrelsar. Myrhol i tømmerskogen har blitt kavla i uminnelige tider. Ved kavling, blir grøvre stokkar lagt ved siden av hverandre og dannar slik ein farbar vei. Kafli på norrønt betydde ein rund stokk.
Jeg har begrensa meg te å se på tida før kanalutbygginga. Fotografia er også fra denne tida og forteller sine historier fra dengang da.
Vi ska nå se litt på den første informasjonen vi har om bru mellom sagsida og verkssida.
DE FØRSTE SPOR ETTER BRU
Karen Olufsdatter får den 20. februar 1672 et kongebrev fra Kjøbenhavn. Brevet inneholder rettningslinjer ho må forholde seg til, når ho nå IGJEN vil drive jernverket. Utdraget vårt sier at det tidligare hadde vært bru nerafor ulefossen. Brua hadde gått over Uhlfos-elv. Den nye brua skulle settas opp nøyaktig der den gamle hadde stått. Den skulle også vedlikeholdas for å innfri detta kongebrev.
1875/76
Fotografiet er tatt samtidig med bildet under. Det mest innlysande er hvor lite vann som det går i ulefossen! Så bør vi bite oss merke i hvor smalt det er! Videre ser vi også at vannstanden i Eidselva er 1-2 meter under dagens nivå. I venstre side ser vi ein menneskeskapt konstruksjon:
Nå er vi på oppsida av damstokken og ser nedover i fossen. Nærmast te høyre ser vi ei laftakasse som er fylt med stein. Detta va ein vanlig måte å laga brupilarar på der det va mye strøm i vannet. Laftekassa hindra da steinen fra å bli vaska bort. Høyda på laftekassa avgjorde hvor høyt over vannet som brua gjekk. I detta området kom det også ned ein kjerrevei fra forvaltargården Haugen. (Se egen bolk).
Det va altså ikke bru her i 1672, men det hadde vært! Karen Olufsdatter har trulig bygd ei ny bru der den gamle hadde stått. Har ho satt den opp her oppe ved damstokken eller nede ved fjellet som vi ser i bildet?
Her har vi et enda tydligere bilde av brukaret som kan ha vært brufeste på 1600 tallet. Det er iøyenfallende lett å se hvor godt veien på innsida har vært kobla sammen med bru.
Nærmast oss, ute på Øya, ser vi teglverket som blei bygd i 1765. 11.juni 1762 kjøper Severin von Løvenskiold Ulefos Sagbruk for 6 000 riksdaler av justisråd Christian Ancher i Christiania. Ancher hadde kjøpt de 4 sagene ved Ulefoss i 1760. Før detta eierskiftet, hadde eierane av sagbruka i ulefossen også vært eiere av Holden Jernverk. I 1789 kommer Aall slekta inn som eiere gjennom Nicolai Benjamin Aall.
Te venstre ser vi den hvite barakken som helst er bygd i 1780 åra og som skulle samle sagbruksfolka på «rette sida». Den fekk stå te Sagbrakka stod ferdig i 1886.
Vi ser her ein anna bruk av dissa laftekassene, nemlig som vern av dissa stokkane som tømmersoppane blei festa i. (Fotografiet er fra etter at kanalen va ferdig.)
Steinbruer va praktisk der det va nok tegang på stein. Va det mye strøm og stryk, blei det laga gode passasjer for vannet å renne i mellom.
De eldste bruene i Europa er 5800 år gamle. De va lagd av tre, der to peler blei slått ned i bunnen av vannet slik at de danna et kryss. Fleire av disse kryssa blei laga og runde stokkar blei lagt i kryssa og danna brua:
Her ser vi ein brukonstruksjon fra 1800 tallet som er bygd på samme prinsippet.
Brua i ulefossen har muligens vært av denna typen på 1600 tallet. Den har trulig hatt laftekasser fylt av stein og ei trapping (utkraging) av tømmerstokkar for å styrke brua og laga hovedspennet kortast mulig.
HVA GAMLE MALERIER KAN FORTELLE
Ferdinand Gjøs malte ulefossen rundt 1825-30. Hadde det vært ei bru her på denne tida, skulle vi sett ho!
August Cappelen, ca 1848. Ingen bru, men ein prom som tar oss over te andre sida. Mulig det er ein møllebygning vi ser på sagsida. Det blei rivd ei mølle på sagsida rundt 1884 og det er da henvist te ei større som hadde stått der før.
Tidlig på 1800 tallet ser det da ikke ut for å ha vært noe bru her. Folk og fe har likavel vært avhengige av å komme seg over på andre sida. Åssen blei detta problemet løst?
FLÅTEMANNENS ULIKE OPPGAVER
Flåtemennane har hatt minst tre ulike oppgaver. I bolken om dampskipet «Statsraad Stang» så vi at det tidlig på 1800 tallet oppererte flåtemenn på Norsjø. De va fraktfolk som tok betalt for sine tjenestar. De hadde enkle flåtar med enkle seil som ofte stranda ufrivillig på grunn av dårlig vær.
Den største gruppa av flåtemenn va de som dreiv med fløting av tømmer. De skulle hjølpe tømmeret etter at det hadde kommi gjennom «Trangen» i Vrangfoss og videre nedover mot ulefossen. Dissa farkostane va enkle som kunne bestå av noen få tømmerstokkar som va festa sammen:
Detta va ein farlig jobb der mange drukna i det kalde vannet. Andre bøtte med livet i kamp med tømmerfloker. Her kunne folk bli fira ned i tau med øks som hjølpemiddel for å greie ut ussa. Mange blei tatt av de enorme kreftene som va i spill og blei klemt ihjel.
Her ser vi to som vågar livet på nersida av den enorme floka!
Del av fløtningslov fra 1830. Hvis ikke fløtningsavgifta blei betalt, blei tesvarande del av lasta lagt i kåven ved Ulefos Sagbrug. Detta har vært ein oppbevaringsplass før tømmeret gjekk te sagbruket.
Den siste gruppa av flåtemenn va de som frakta folk i sine stødige, store flate flåtar. Dissa farkostane va så å si umulige å kantre med, men våt kunne du bli! Dissa fløterane hadde faste fraktprisar og frakta alt du måtte ønske:
Brua ved Sjøbua på Gvarv stod ferdig i april 1898. Her ser vi flåtemannen har noen månader igjen før han blir arbeidsledig. Flåtemannen drar flåten over via taubane. Slike liner med tau blei bruka der det va strøm i elva og vinterstid.
Vi har ein dom fra Holla som omhandlar ulovlig bruk av flåta:
Svend Svendsen på Holla hadde sammen med sønnen (Bjørulf) tjuvlånt flåten som Mats Rasmussen eide. De hadde tatt flåtan nattestid og rodd over ved Faret. I vanotta hadde de glømt å feste flåtan da de kom i land og farkosten dreiv bort. Svend lova Mats å skaffe ein ny flåta eller å betale for seg.
Detta har skjedd på høstparten i 1656 og indikerer at det ikke er noen bru å gå over detta året. Faret(Farid) er navnet på strekket der flåtemannen ferga folk over. Fra plassen Faret i Lunde har vi detta fotografiet:
Overfart ved Lundefaret i Lunde
Da jeg sjekka flåtemennane i kildene på gamleholla.no fikk jeg et overraskande resultat. De aller fleste som va flåtemenn, budde og jobba for sagbrukseierane på Sagene! Det å væra flåtemann har da fulgt tømmeret som kom ned på Eidselva og som havna på sagene ved ulefossen eller blei frakta videre te Skien.
I tillegg te dissa som va arbeidere under sagbruket, budde det også flåtemenn på Kastekåsa, Kvernodden og Kastodden. Dissa plassane har også oppstått grunna sagene i ulefossen.
Christen Johnsen dør på Sagene i 1746. I boet etter ham ser vi at han hadde ein flåte med seil. Flåten hadde strænger og bras og va verdsatt te over 14 riksdaler, noe som viser at flåten va verdifull. Strænger og bras kan bety at flåtan hadde et enkelt ildsted ombord med et seil som va av den store varianten.
FLÅTEMENN
Jon Gundersen Hølen(1753-1810) kom fra Romnes og han va lensmannssønn.
Ole Johnsen Hølen(1790-1834) va sønn av Jon G. Ole blei gift med Maren Pedersdatter. Ho va datter av fergemannen og vertshusholder Peder Gundersen under. Ole druknar i Skardfoss i Tinn. Detta kan tyde på at de beste fløterane va gode problemløsere og blei henta inn te vanskelige oppdrag.
Gunder Olsen Hølen(1830-1881) va sønn av Ole Hølen. Han hadde et stykt fall der han ødela hue og døde.
Nils Gundersen Jynge(1753-1807) døde av et fall. Han hadde sønnen
John Nilsen(1778-1837) som også va sanker:
Hva betydningen av arbeidstittelen sanker innebar, er uklart. Gjennomgang av gamle aviser, pekar i retning av å samle. Før i tida brukte de ordet sammen med blomster også, altså å plukke. Det er mulig John samla sammen lause stokkar i vassdraget og fekk betalt for dissa.
Nils Clemmetsen Jynge (1758-1833)
Gunder Clemmetsen Jynge (1788-1861) va sanker
Jan Tolfsen (1765-1835)
Peder Andersen Strømodden(1806-1872) Far og farfar hadde også budd på Strømodden.
Nils Rasmussen(1815-1857)
Christen Halvorsen Strømodden (1760- etter 1815) hadde sønnen
Johannes Christensen Strømodden(1795-1847) Johannes blei gift med Ingeborg Pedersdatter. Ho va datter av fergemannen og vertshusholder Peder Gundersen under. Johannes og Ingeborg hadde sønnen
Christen Johannessen Strømodden(1825-1902)
Øystein Steensen Eidshaug(1829-1910)
Her legger vi merke te at det er tre generasjonar fra Hølen, fire budde på Strømodden og tre av Jynge-slekta. Kanskje va flåtemann- tittelen kobla sammen med høy lønn og prestisje. Denna oversikta gir oss et godt bilde fra rundt 1775 og framover. Trulig har de samma ættene hatt denna jobben før 1775.
Grovt sett dør halvparten av døm i 50 års alderen eller før. Det forteller oss at å tjene te livets brød i strømmen eller ute på Norsjø va farlig!
Maleri av vertshus som va bygd rundt 1820 og fergestedet. Ved Sarpsborg
VERTSHUSET OG FERGESTEDET PÅ SAGENE
Clemmet Mogensen Jynge (ca 1639-1699) blir henta te Ulefos i 1675. Han kom fra Solum og han va sagmester. Han fekk tildelt et større område borte ved elva og vi har Clemmetsjordet som er oppkalt etter sagmesteren. Samtidtig med sagmestertittelen har han trulig fått rett te å drive fergestedet og gjestegiveriet. Vi veit at i 1672 va vi broløse og sønnen Erik driver videre:
Erik hadde altså sønnen Clemmet Eriksen Jynge og han har sikkert overtatt fergestedet og gjestegiveriet etter far sin. Clemmet dør alt i 1732, kun 38 år.
Et lite utdrag om militærlivet og året er 1724. Her ser vi denna militære kapteinen har tatt inn hos Clemmet på hans gjestegiveri.
Det blir siden Clemmet sitt søskenbarn og navnebror som overtar drifta:
Clemmet Nielsen Jynge er fergemann i 1777 og får nå rett te å drive gjestegiveri. Clemmet sin far, Niels Clemmetsen Jynge (ca 1683-1738) va sagmester som broren. Han har trulig hjølpa te på gjestegiveriet da broren Erik dør i 1732.
1878. På denna sida ser vi tak ned på jernverket. Det store huset midt i bildet er den eine plassen på Strømodden. Den andre plassen på Strømodden skimter vi lenger ute på odden. Mot venstre ned mot vannet ser vi Clemmetsjordet som altså Clemmet Mogensen er navnegivar te. Ennå ligger det ikke bygg her som har med sagbruket å gjøra.
Vertshuset fungerte etterhvert som tingstue. Det varte heilt fram te 1890 da Aaheim hotell overtok denna oppgava. Vi har sett at mange auksjonar blei holdt på gjestegiveriet og militære sesjonar blei også holdt her. Det hvite huset lengst te venstre i bildet er mye større enn fergestedet som ligger kloss oppi, litt te venstre. JEG HOLDER EIN KNAPP PÅ AT DET HVITE HUSET VA GJESTEGIVERIET. For å fungere som et offentlig hus, må det hatt ein viss størrelse. Det andre er rett og slett for lite!
Det har gått noen år og vi ser Sannerholt oppe i venstre hjørne. Vårt fergested har meir luft rundt seg, for gjestegiveriet er rivd og utbygging for sagbruket kapslar det gamle fergestedet inne. Etter at gjestegiveriet blei bygd, har huset vi ser fungert som bolig for driverane av ferga og vertshuset.
Clemmet Nielsen Jynge dør i 1787 og ingen av ungane overtar etter Clemmet. Ein ny familie driver videre:
Peder Gundersen (1746-1828) va flåtemann og siden fergemann. Peder har sikkert tatt over etter Clemmet da han døde. Peder sin far dør da Peder er 18 år og han hadde vært sagmester. Peder og kona får fire døtre. To av disse blir altså gift med hver sin flåtemann over! Peder blir fulgt av sønnen som vertshusholder:
Tron Pedersen (1788-1864) Da han dør er det ført forhenværende fergemann. Det kommer da av at brua stod ferdig i 1862.
I 1839 får Tron bevilgning og rett på å ferge folk over ved Ulefos Fergested om sommaren. Om vinteren må han holde ei flytebru. De som hadde offentlige verv skulle ikke betale. Ellers va takstane slik: Dobbelt vogn med 2 hestar, 12 skilling - Enkel vogn med 1 hest, 6 skilling - 1 person med hest og lass, 6 skilling - Dobbelt vogn med eller uten lass, 6 skilling - Enkel vogn eller slede med eller uten lass, 4 skilling - 1 hest, 4 skilling - 1 ku, 2 skilling - 6 sauer eller andre små kreatur, 2 skilling - Et mindre antall av samme, 1 skilling - 1 person, 2 skilling -
I oversikt på gamleholla.no ser vi at Guri Pedersdatter fra Moen (ca 1765-1837) og mannen er ført som vertshus-folk. Hvor de dreiv sin virksomhet er usikkert.
Vinterprisar over flytebrua: 1 person med hest eller med hest og lass, 4 skilling. Videre hadde fergemannen rett te å holde seg med folk som skulle utføre frakta. De blir kalt sundkarar.
Sommarstid bruka de «ferger» som måtte roas, som i bildet over med elgen. Vinterstid bruka de varianten fra Sjø-bua ved Gvarv. Da har det vært lange stokkar som va bunnfaste året gjennom, som taubanen va festa i. Flyteferga kunne da trekkas over i strømmen og den va ikke så sårbar mot isflak i strømmen.
Tron Pedersen blir fulgt av svigersønnen som også va vertshusholder og fergemann:
Peder Jensen (1810-1884) Overtar vertshus og fergested i 1848. Han dør som hotellvert. Han er ført som gjestegiver og i 1865 er han ført som bruksarbeider med jord.
Vertshuset va også auksjonshus, tingstue og i 1860 åra va det innskrivningsplass ved sesjon. Mange offentlige handlingar foregikk på gjestegiveriet. Vertshuset har blitt forandra i forbindelse med fløttinga i 1966. Huset lå for nært de nye industribygningane og blei fløtta ein 100-150 meter. Da fekk det også et nytt inngangsparti, pipene blei rivd og utstikket på inngangen blei gjort om:
I detta området av Sagene, ser det ut for å væra kun to hus fra «gammal tid». Vårt hus og detta:
Her har vi huset på muren som jeg likar å kalle det. Her lå det altså mange sagbruksplassar og området blei kalt Stranna.
Her ser vi området i dag. Her va det opprinnelig kuppert terreng. I mai 1966 blei 25 000 kubikkmeter masse dosa utover og heile området blei flatt!
Jynge- slekta styrte trulig fergetransprten fra rundt 1680 te 1787 da Clemmet Jynge døde. Så fulgte slekta te Peder Gundersen. Han va også ein mektig mann på sagsida. Han har drivi sin fergetrafikk fra minst 1801. Om det va ei bru på 1700 tallet over ulefossen er usikkert, ja jeg heller meir imot at det ikke va det. Salg av tømmer som hadde fått slått bort tømmermerket, foregikk på det andre fergestedet, borte på «Jon’s».
1696. Rettssak på grunn av for høy avgift ved Hakesteinsfaret i Skien.
Tidsbilde over frustrasjonen folk kjente på ved det å måtte ta «ferge», oktober 1860.
Det gamle tegleverket stod tidlig i 1880 åra, men blei trulig rivd litt før kanalutbygginga. Vannstanden på Eidselva skulle opp og deler av tegleverket ville muligens stå under vann. Den hvite «barakken» blei også rivd i denne tida.
DET ER ATTER BRU OVER ULEFOSSEN!
29. juni 1861 kunne du reise te fergemannen og vertshusholderen Tron Pedersen på sagsida. Her kunne du legge inn anbud på å setta opp ei ny plankebuebru av trematerialer. Vilkår og krav fekk du når du møtte opp på vertshuset. Det va offiser og politiker Christian Blichfeldt (1784-1875) som va oppdragsgiver. Skjebnens ironi vil at det er nettopp vertshusholderen og fergemannen Tron som er mottaker av dissa anbuda. Det har ikke vært et trivelig oppdrag for vertshus-driver Tron!
Te å væra ein så stor hendelse i Holla, er det merkelig at ikke begivenheter rundt bygging og åpning av den nye brua er lett tilgjengelig.
Oktober 1862. Vi får her høre om kanalen som stod ferdig året før, kanalen mellom Norsjø og Skien. Under bygginga av denna kanalen blei også distriktets første bro med steinkar bygd. Detta kan da være vår bru.
Amtssaker fra juni 1885. Aall er ikke LENGER villig te å bidra med vedlikeholdet av Ulefos Bro.
1894. Fergetrafikken går denna mars måned som den gjorde før nede ved Stranna og over te verkssida.
Så ser vi på fotografier fra rundt 1875 og da før kanalbygginga og hva de kan fortelle.
VI SER PÅ GAMLE FOTOGRAFIER
Vi ser ein bygning ved Tvara-bekken sitt utløp. Bygningane nærmast kan ha vært tørkehus for de skjærte materialene som kom fra sagbruket. Vannrenna nærmast gav vannkraft te jernverket.
1875/76. Vannrenna hadde åpningar så nivået i renna blei regulert ved flom.
1878. Lille Ulefos (eller nedre) har ikke lenger sine karakteristiske takvinduer. Butikken ligger ved bruenden.
Da kanalen kom blei rekkverket på brua bytta ut med et smekrare i smijern. Detta fotoet er eldre enn det forrige. Se forandringa på butikken.
Gårabakken slynger seg oppover mot Hovedgården
Jo lengre flaggstang, jo meir te kar! Et av de eldre bildene. Her manglar de tre små vinduene på butikken.
Detta er bakarens bygning som lå ved siden av Holden Forbrugsforening. Mulig det er langved te steikinga som står i veggen. Store delar av fjellet i bakkant blei sprengt da kanalen blei bygd.
På høyre side ser vi Fiskestigen før plassen blei fløtta eller rivd og lagt nærmare ulefossen.
Nærmast ser vi et enkelt hus der Aaheim hotell skulle komme. Huset ovafor ligger der apoteket siden reiste seg. Det vesle ovafor har idag adressa Lannavegen 83 med navnet Roe. Så ser vi bakerigården te Grothing som siden skulle brenne. Legg også merke te veien som går oppe på høyden. Rett over Hygea skimter vi hus på øvre Eie.
Utsnitt av fotografiet over. Vi får et godt inntrykk av den låge vannstanden. Butikken og plassen te Olaus Tronsen seas te høyre for skjæringa. Vannet som går inn i sundet te venstre, går inn i Evja. Husa som ligger lengst te venstre lå der veien går forbi skjæringa i dag. Oppe på Odden ser vi kun to hus.
HVA NAVNET ULEFOSS KAN BETY
DEN FØRSTE NAVNGITTE ULEFOSSING: STARKADR ALUDRENG
Sagna om Starkad ska være kjent i de tre nordiske landa i forskjellige utgaver og være fra rundt år 900.
Starkad skulle ha vært ein Jote( fra Jotunheimen) og overmåtes stor og sterk. Han hadde heile 8 armar, noe som gjorde at han kunne bruke 4 sverd på ein gang da han va i kamp. Han budde ved (fossen) Alufossa(Ølfossa= Ulefoss) og kaltes altså for Aludreng og han va forlova med Ogn Alvesprenge fra Jotunheimen. Ein gang Starkad va på reise, fekk forloveden Ogn Alvesprenge besøk av den kjempesterke Hergrim halvtroll. Hergrim røva Ogn med seg. Han va sønn av bergrisen Arngrim. Da Starkad oppdaga detta, oppsøkte han Hergrim og ga ham et valg. Hergrim kunne enten gi fra seg Ogn eller gå i kamp med Starkad på holmgang. Hergrim valgte å gå i kamp og de to kjempa ved den øverste fossen på Eie(Eidet = Den øverste fossen er da Vrangfoss). Her blei Hergrim slått ihjel av Starkad. Problemet for Starkad va at Ogn hadde blitt glad i Hergrim og de hadde fått sønnen Grim sammen. Ogn sørga over Hergrim og tok livet sitt med sverd. Starkad tok alt godset etter Hergrim og sønnen Grim.
Kong Alf på Alfheim hadde dattera Alfhild. Alfhild hadde ansvaret for disenes blot denna høstkvelden da ho blei bortført av Starkad. De fekk dattera Bauggerd sammen. Detta fant ikke kong Alf seg i og fekk tak i guden Tor. Han oppsøkte Starkad og slo ham ihjel og sleit så av ham de overflødige armane for å gjøre Starkad meir menneskelig.
Starkad fekk et barnebarn som også het Starkad. Braavallakvadet er diktet rundt 1066 av ein skald fra Telemark. Dødskvadet er også om Starkad den yngre og diktet i Telemark litt seinere enn Braavallakvadet.
DEN FØRSTE NAVNGITTE ULEFOSSING: STARKADR ALUDRENG SOM BUDDE VED ALUFOSSA
*******
Utredninga under ligger på facebook og er av Kåre A. Lie:
Lekte meg for en tid siden med å undres over et gammelt språkproblem, og skrev følgende artikkel. Hvis noe der er uholdbart (som sikkert er tilfellet), så skyt i vei!
Øl og runer
På gamle runeinskripsjoner fra den urnordiske språkperioden (ca. 200 – 700. e.Kr.) finner man ordet alu. Ordet har lenge vært en gåte. Det finnes risset inn mange steder, men vanligvis som eneste ord i inskripsjonen. Og det er ikke lett å utlede betydningen når ordet ikke står i en meningsfylt setningssammenheng.
Men som "språk-detektiver" har vi likevel to gode hovedspor å følge som gjør at vi kanskje kan finne fram til en mulig mening tross alt, en betydning som er både sannsynlig og troverdig. Kanskje vi ikke finner bevis som holder i retten, men en sterk indisie-kjede kan jo også gi grunnlaget for en dom. De to hovedsporene er ordets egen form, og nettopp den kjensgjerning at det står alene i så mange inskripsjoner.
La oss starte med det sistnevnte av disse to sporene. I Vestfold er alu risset inn på en stein og på et smykke. Ellers finnes det på runeinnskrifter fra hele Skandinavia, på fiskeredskaper, beslag osv. Et ord som risses inn alene, på så mange forskjellige gjenstander og steder, må ha en verdi, en betydning ut over det vanlige. Forskere mener at det kan være et slags trylleord, et ord med magisk kraft. Men tar vi i betraktning at disse innskriftene er av de første runeinnskriftene som finnes, innser vi at det neppe kan ligge noen lang litterær tradisjon bak dette ordet. Det er derfor sannsynlig at det til tross for sin spesielle verdi er et ord hentet ut av hverdagsspråket, et ord det burde kunne være mulig å oppspore. Stort lenger kommer vi ikke langs dette sporet foreløpig. Vi får heller snuse litt langs det andre hovedsporet.
Språket har utviklet seg etter bestemte lover som språkforskningen gjennom møysommelig innsamlingsarbeid og sammenligninger nå har ganske god oversikt over. Disse lovene kan si oss noe om hva som skjedde med ordet alu – både hva som gikk forut og hvordan ordet utviklet seg i ettertiden.
Overgangen fra urnordisk til gammelnorsk faller grovt sett sammen med folkevandringstiden, en turbulent tid med store forandringer både i språk og samfunn. Tradisjonene ble svekket, og ungdommen brydde seg ikke lenger om de gamles jamring over at "sproget forfaller". Vi har nemlig alltid en generell tendens til å trekke sammen og forenkle tungvinte ord (som når meteorologen snakker om et "nedbrsråde Østafells"), en tendens som bare holdes i sjakk av respekt for tradisjonsbærerne som kan korrigere og si "hva det egentlig heter". Når denne respekten blir brutt ned, kan forandringene skje raskt.
En av de forandringene som skjedde på den tiden, kalles "u-omlyden". Den betyr ganske enkelt at munnen forbereder seg litt for tidlig til å uttale en u som egentlig hører hjemme litt lenger ut i ordet. Alu slutter på u og må nødvendigvis ha gjennomgått denne u-omlyden. Munnen begynner å runde seg allerede på a'en, slik at den første vokalen blir forandret til en åpen, noe avrundet lyd mellom å og ø, som på gammelnorsk skrives med bokstaven "o med kvist" – for enkelhets skyld vil jeg her bare skrive den som ø. Til gjengjeld føles u'en oppbrukt og faller bort, slik at urnordisk alu ble til gammelnorsk øl.
Men hva er nå dette? Betyr alu ganske enkelt øl? Har de gamle nordmennene ravet omkring med ølhorn i neven og skum i munnvikene og risset inn " øl, øl" overalt hvor de kom til? Er våre ærverdige fortidsminnesmerker bare de sørgelige etterlevningene etter et enormt fyllekalas? Vel, med kjennskap til den norske folkekarakteren kan det ikke nektes for at denne teorien har mye for seg. Men går vi inn på en nærmere analyse av ordet alu, ser vi at en annen og noe mer edruelig forklaring også er mulig.
Ordet alu er et substantiv som slutter på -u. Slike substantiver ble dannet allerede fra indoeuropeisk tid ved at man hengte en -u bakpå ei verbalrot. Da kan vi altså løse opp al-u til verbalrota al- pluss endelsen -u. Verbet al- danner altså rota, og dermed begynner brikkene å falle på plass. Dette verbet har vi bevart på moderne norsk som ale: – avle, fø opp, fostre. Vi finner det igjen på gammelnorsk som ala: – fø opp, bringe til veie. I andre indoeuropeiske språk er det også bevart – på gotisk som alan: – vokse opp, på gammelirsk som alim: – ernære, og på latin som verbet alo: – nære, la vokse fram, utvikle seg.
Mønsteret blir tydeligere. Den semantiske fellesnevneren blir grokraft, ernæring, styrke. Og da blir det mening i det hele. Kraft og styrke – er ikke det nettopp noe å risse inn på smykker, til vern for eieren – på fiskeredskaper for god fiskelykke, osv? Og hva er vel mer naturlig enn å bruke ordet for styrke om sterk drikk?
Året er 1900
Men hva med den rituelle bruken av ordet, i sammenhenger som gravøl og barsel (barnsøl)? Det som slår oss, er at disse ritene er såkalte overgangsriter eller livsriter. Situasjoner hvor man nettopp kan ønske styrke og kraft for den nyfødte, eller for den døde på hans videre ferd i det ukjente, for ikke å snakke om de etterlatte. Øldrikking hadde stor rituell betydning i våre forfedres samfunn. Men kanskje elementet "øl" i disse sammenhenger ikke har noe med drikkevaren å gjøre, men går tilbake på en eldre og mer opprinnelig betydning av ordet – at det rett og slett hadde med styrking å gjøre?
Og dette fører oss over til juleølet. Det har vært hevdet at ordet jul kan være en sammensetning, der endelsen -ul nettopp kan være identisk med øl, eller alu. Hvis det er lov å gjette litt her, kunne det kanskje tenkes at j'en kommer fra det gammelgermanske "jer" – år. Da kunne eventuelt "jer-alu" – "jul" bety noe slikt som å gi styrke og grokraft til det nye året, styrke sola slik at livet kan få en ny sjanse. Det skal innrømmes at vi her nok er noe lenger ute på hypotesenes gyngende hengemyr en vi hittil har våget oss. Faren for et linguistisk plump er overhengende. Men når vi vet at de gamle nordmenn kalte julefeiringen for "å ala jol", samt at juleølet var en så nødvendig del av feiringen at det var straffbart å la være å brygge det, ser vi igjen den tette og nære forbindelsen mellom øl (alu), ala og jul.
Så til slutt: ølruner, som er nevnt i Sigerdrivamål. Kanskje var det runer til å risse inn på ølhornet. Men når vi vet at rune betyr mumling, eller hemmelighet og trolldom, og øl henger sammen med alu, styrke – kan det ikke da tenkes at ølruner, eller aluruner, like godt kan bety "sterke hemmeligheter", dvs. magi i sin alminnelighet? Et indisium som peker i retning av dette, har vi i det gammeltyske ordet "alrune". Alrune er en rot med menneskelignende form som ble tillagt sterke magiske egenskaper. Altså sterke hemmeligheter, sterk magi. Alrune og ølrune kan være forskjellige former av samme ord.
Alu kan altså leses som styrke, kraft. Mens jeg har sittet og skrevet dette, har jeg mumlet "alu, alu" og andre kraftige ølruner, og indisiekjeden har vokst seg lang og ganske sterk. Men holder den som bevisføring? Eller er det rustne ledd i kjeden? Det vil vise seg. Hvis noen råder over sterkere ølruner og kan motbevise disse spekulasjonene, vil jeg sette pris på å få beskjed.
*****
Den nærliggande forklaringa på navnet Ulefoss, ville væra at det va fossen som ula og durte. Om vi har våre fotografier fra 1870/80 åra freskt i minne, ser vi at det ikke stemmer. Vår foss hadde ikke denna villskapen i seg. Det må i så fall kun ha vært i tider med flom.
Kåre Lie pekar heller i andre retningar. Alu kan bety grokraft og styrke og har kanskje noe med magi å gjøra. Fossen går jo fra nær stille vann på oppsida av fossen te kraft og styrke på nersida. Her har det vært sterk strøm som menneskene har bala med. Har nersida vært ein god fiskeplass som gav menneskene rike gaver fra gudane?
Kan alu peka på forandringen ved ulike overgangs- eller livsritualer i menneskenes liv? Ved dissa hendelsane trengte folk kraft og styrke. Kåre Lie pekar også i retning av at disse forandringane kunne ha litt mystikk ved seg og kunne koblas mot det uforklarlige.
Om jeg ska prøve meg på ein forklaring av navnet Ulefoss, blir den som så:
Den magiske fossen som gir liv te menneskene gjennom gaver, kraft og styrke.
Midt i bildet ser vi det eine brufestet og da punktet for vippebrua.
******
Brua vi har bilder av her stod i 71 år. Vi veit at ein gang før 1672 skulle det ha vært ei bru over ulefossen. Clemmet Mogensen Jynge kom hit rundt 1675. Han kan ha drivi fergetrafikk og gjestegiveri. Om det skulle væra tilfelle, kan vi ha vært brulause i rundt 200 år og da mellom ca 1650 te 1862.
Tida med enkel biltrafikk hadde kommi fra rundt 1910 og krevde etterhvert ein anna standard enn det den gamle brua kunne gi.
Onsdag 22.november 1933 kunne nybrua åpnas uten noen form for pomp og prakt! I kommunestyret hadde de hatt ein rivalisering mellom nynorsk- og bokmåltilhengerane. Skulle navnet væra Ulefoss bro, eller Ulefoss bru? Den siste varianten fekk flest stemmer.
Brua kom på 150 000 kroner, noe som tesvarer rundt 7,5 millioner i dag.
Kilder: gamleholla.no, nb.no, facebook og god hjølp med mange av fotografia av Tore Larsen